WiFi-meshing – Når nettet flytter inn i omgivelsene

Det interessante med WiFi-meshing er ikke bare at det gir bedre dekning. Det interessante er hva som skjer når nettverket går fra å være noe vi kobler oss til, til å bli en del av omgivelsene våre.

Teknologisk faginnhold · WiFi-meshing, distribuert infrastruktur, IoT, edge computing og sikkerhet

Vi har lenge tenkt på internett som noe vi kobler oss til.

Ruteren står hjemme. WiFi har en bestemt rekkevidde. Når vi forlater huset, bytter vi til mobilnettet. Nettet har et geografisk og teknisk skille mellom «innenfor» og «utenfor».

WiFi-meshing utfordrer denne måten å tenke på.

Ved å koble flere trådløse noder sammen kan nettverket utvides og dekke større områder uten at hver enkelt enhet trenger sin egen separate forbindelse. Nettverket blir mer distribuert, mer fleksibelt og mindre avhengig av ett enkelt tilgangspunkt.

Det kan høres ut som en detalj i nettverksteknologien.

Det er det ikke.

Det er et lite eksempel på en større utvikling: Internett er i ferd med å flytte seg fra å være en tjeneste vi bruker, til å bli en infrastruktur vi lever i.

Fra én ruter til et distribuert nettverk

Tradisjonelt har et trådløst nettverk vært bygget rundt ett sentralt tilgangspunkt. Det fungerer godt innenfor et begrenset område, men rekkevidde, kapasitet og bygningsstruktur setter naturlige grenser.

Et mesh-nettverk løser dette ved å fordele infrastrukturen.

Flere noder samarbeider om å gi dekning, og nettverket kan utvides ved å plassere nye noder der behovet oppstår. I stedet for å spørre hvor langt én ruter rekker, kan man begynne å spørre:

«Hvor skal nettverket eksistere?»

Det er et fundamentalt annerledes perspektiv.

Et borettslag kan for eksempel etablere en felles nettverksinfrastruktur som dekker boliger, fellesarealer, garasje og uteområder. Et kontor kan gjøre det samme på tvers av et større bygg. Et industriområde kan bygge dekning der maskiner, sensorer og mennesker faktisk befinner seg.

Nettverket blir en del av den fysiske infrastrukturen.

Når nettverk blir en del av bygget

Vi har lenge bygget strøm, vann, ventilasjon og kommunikasjon inn i bygninger. Nå begynner også den digitale infrastrukturen å bli en integrert del av selve miljøet.

WiFi-meshing passer godt inn i denne utviklingen fordi infrastrukturen kan fordeles etter hvordan området faktisk brukes.

Flytter virksomheten seg? Nettverket kan tilpasses.

Endres planløsningen? Nodene kan flyttes.

Øker behovet? Kapasiteten kan utvides.

Det gjør nettverket mer dynamisk.

Og jo enklere det blir å etablere slik infrastruktur, desto mindre blir det et spørsmål om hvorvidt vi kan være tilkoblet – og desto mer et spørsmål om hva vi velger å koble til.

Det neste steget er ikke flere mennesker på nett

Det er flere ting.

Den første fasen av internett handlet i stor grad om å koble mennesker sammen.

Deretter kom smarttelefonen, som gjorde forbindelsen mobil og permanent.

Så kom Internet of Things – ideen om at maskiner, sensorer og hverdagsobjekter også skulle kobles til.

Nå er vi på vei mot en situasjon der selve omgivelsene blir digitale.

Bygninger kan inneholde sensorer som registrerer temperatur, energibruk og bevegelse. Kjøretøy kommuniserer med tjenester og infrastruktur. Kameraer kan analysere aktivitet. Maskiner kan overvåke sin egen tilstand.

Da er nettverket ikke lenger bare en måte å få mennesker på internett.

Det er infrastrukturen som lar den fysiske verden kommunisere digitalt.

Og her blir mesh spesielt relevant.

Når mange enheter skal kommunisere lokalt, er det ikke alltid hensiktsmessig at alt må gå via ett sentralt tilgangspunkt eller hele veien til en ekstern skytjeneste. Distribuerte nettverk gjør det mulig å flytte mer av kommunikasjonen og databehandlingen nærmere kilden.

Det peker mot edge computing: data behandles nærmere der de oppstår, i stedet for at alt nødvendigvis sendes til et sentralt datasenter.

Fra tilkobling til intelligens

Et nettverk er i utgangspunktet bare transport.

Men når nettverket kobles sammen med sensorer, lokal databehandling og kunstig intelligens, blir det noe mer.

En sensor kan registrere aktivitet.

En lokal datamaskin kan analysere den.

Et system kan reagere.

En annen enhet kan motta informasjonen.

Det betyr at nettverket ikke bare transporterer data. Det blir en del av infrastrukturen som gjør automatisering mulig.

Dette er et viktig skifte.

For fremtidens digitale systemer vil i stadig større grad bestå av mange små enheter som samarbeider, fremfor én stor datamaskin som gjør alt.

Mesh er ikke løsningen på dette alene. Men arkitekturen illustrerer prinsippet svært godt:

Intelligensen flyttes ut fra sentrum og nærmere virkeligheten.

Og da blir data viktigere enn dekning

Når stadig flere enheter kobles til, øker også mengden informasjon som produseres.

Det er her den teknologiske utviklingen blir mer komplisert.

En enkelt temperatursensor er uinteressant.

En sensor som over tid kombineres med informasjon om bevegelse, energiforbruk, adgangskontroll og bruksmønstre kan fortelle langt mer.

Det samme gjelder telefonen, bilen, klokken og andre digitale tjenester.

Hver enkelt datakilde kan virke harmløs.

Sammen kan de danne et detaljert bilde av hvordan mennesker og virksomheter fungerer.

Dermed blir spørsmålet om nettverksinfrastruktur også et spørsmål om personvern, sikkerhet og kontroll.

Distribuert betyr ikke automatisk privat

Det er lett å anta at et distribuert mesh-nettverk automatisk er sikrere eller mer privat.

Det er det ikke.

Mesh beskriver først og fremst hvordan nettverksnoder organiseres og kommuniserer. Sikkerheten avhenger fortsatt av hvordan nettverket er konfigurert, hvem som administrerer det, hvilken trafikk som tillates, hvordan data behandles og hvilke systemer som er koblet til.

Det er derfor viktig å skille mellom to ting:

Hvordan nettverket er bygget, og hvordan nettverket styres.

Et godt distribuert nettverk kan være robust og fleksibelt.

Et dårlig administrert nettverk kan samtidig være en betydelig sikkerhetsrisiko.

Jo flere noder og enheter vi kobler sammen, desto større blir også angrepsflaten.

Mer tilkobling krever derfor mer enn bedre dekning.

Det krever god arkitektur, segmentering, autentisering, oppdateringer og kontinuerlig sikkerhetsarbeid.

Når «alltid på» blir standard

Her oppstår det mest interessante paradokset.

Teknologien gjør det stadig enklere å være tilkoblet.

Men er det nødvendigvis det samme som at vi bør være tilkoblet hele tiden?

Når nettet finnes i boligen, bilen, arbeidsplassen og byen, blir det vanskeligere å definere et tydelig punkt der vi er «av».

Det kan være positivt.

Vi får bedre tilgjengelighet. Tjenester fungerer der vi trenger dem. Informasjon er tilgjengelig umiddelbart. Virksomheter kan automatisere prosesser og reagere raskere.

Men tilgjengelighet skaper også forventninger.

Når forbindelsen alltid finnes, kan det fort oppfattes som naturlig at vi alltid skal være tilgjengelige.

Teknologien løser dermed ett problem samtidig som den kan skape et annet.

Det er forskjell på å kunne være tilkoblet og å måtte være tilkoblet.

Hvor mye nett trenger vi?

Det er derfor overskriften «For mye nett?» ikke først og fremst er et spørsmål om WiFi.

Det er et spørsmål om retningen vi velger.

WiFi-meshing gjør det mulig å etablere nettverk der det tidligere var upraktisk eller kostbart. Det er en åpenbar teknologisk fordel.

Men når infrastrukturen blir billigere, mer fleksibel og mer tilgjengelig, blir det også enklere å koble til flere ting.

Flere sensorer.

Flere systemer.

Flere tjenester.

Flere mennesker.

Og hver ny forbindelse kan skape grunnlag for den neste.

Utviklingen blir dermed selvforsterkende.

Det er ikke nødvendigvis noen som har bestemt at «alt skal på nett».

Det skjer fordi hvert enkelt steg gir mening.

Fremtidens nettverk bør ikke bare være større

Det bør være smartere.

Et godt nettverk handler ikke bare om maksimal dekning og høyest mulig hastighet.

Det handler om å bygge riktig infrastruktur for riktig behov.

Det betyr at vi bør stille flere spørsmål enn:

Hvor god dekning har vi?

Vi bør også spørre:

• Hvilke enheter trenger faktisk tilgang?
• Hvilke data produseres?
• Hvor behandles dataene?
• Hvem har tilgang?
• Hvor lenge lagres informasjonen?
• Hva skjer dersom nettverket faller ut?
• Hvordan kan infrastrukturen sikres?
• Og ikke minst: Når bør enhetene være tilkoblet?

Dette er spørsmål som blir stadig viktigere etter hvert som nettverk flytter seg fra datamaskinen og ut i den fysiske verden.

Mesh er begynnelsen på en større endring

WiFi-meshing er ikke en revolusjon i seg selv.

Det er en nettverksteknologi.

Men den illustrerer en utvikling som er langt større enn teknologien alene:

Vi går fra internett som et sted vi kobler oss til, til internett som en del av infrastrukturen rundt oss.

Når nettverk kan bygges distribuert, kan de dekke større områder.

Når dekningen blir bedre, kan flere enheter kobles til.

Når flere enheter kobles til, produseres mer data.

Når mer data blir tilgjengelig, blir automatisering og kunstig intelligens mer nyttig.

Og når systemene blir smartere, kan stadig mer av den fysiske verden kobles sammen.

Det er denne kjeden som gjør mesh interessant.

Ikke fordi mesh i seg selv er fremtidens teknologi, men fordi det viser hvordan nettet gradvis forsvinner inn i omgivelsene våre.

Den viktigste utviklingen fremover blir derfor ikke nødvendigvis at vi får raskere WiFi.

Det blir at vi i stadig mindre grad legger merke til at vi bruker det.

Og kanskje er det nettopp da vi bør være mest oppmerksomme.

For den virkelige testen på fremtidens digitale infrastruktur er ikke om den kan koble sammen alt.

Det er om den kan gi oss tilkobling uten å frata oss kontrollen over når, hvordan og hvorfor vi er tilkoblet.

Opprinnelig publisert 13. april 2018 av Espen Walmestad Ursin-Holm.